Barnefar stiller aldri opp!

Han fikk et kjæledyr, du fikk et stort ansvar. Fordelingen er så ekstremt urettferdig, og hver dag irriterer dette til de grader. Du husker alt i detalj, hver eneste diskusjon som gikk over stokk og stein. Alt han sa, men du glemmer bort det du selv skrek. Bildene kommer med gjevne mellomrom frem, av en far som sier de mest grusomme tingene - og som aldri løfter en fot for å gjøre jobben det krever med små barn. Fordi han er lat, eller fordi han aldri får sjansen?

Når du ble mor for første gang, kunne du ingenting. Hver dag, hver uke, hver måned - lærte du noe nytt. Som liten baby var den helt avhengig av deg, og far ble satt på benken. Når det ble naturlig for deg at far kom på banen, hadde han gjerne innstilt og følt at det var på benken han hørte hjemme - for alltid.

Hver gang han prøvde seg på banen, ble aldri spillet spilt rett. Det var ekstremt viktig at ting ble gjort riktig på første forsøk, for man burde jo visst hvordan det gjøres når han må ha sett hvordan det gjøres 1053 ganger før - selv om han aldri har hatt den interessen fordi det ikke var på banen han hørte hjemme.

Når problemene blir så store, at man til slutt velger å ta kampen alene - ja då kommer frykten. Denne pappaen var jo udugelig, aldri ryddet han, aldri byttet han bleier, aldri lå han barna, aldri gav han mat, trøst, eller var på banen. Han var blitt en passiv pappa, på benken og som kun kom på banen for lek og kos. Hvordan vil det bli å la han ha et såpass stort ansvar helt mutters alene, når han ikke en gang klarte å sitte i oppvaskemaskinen en eneste gang?!

Om dette er din historie og dette er noe du lurer på, så vil jeg si at det kommer til å gå mye bedre enn du forventer! Man trenger ikke å gjøre ting 100% likt som deg, for mennesker er helt forskjellige. Du vet såpass godt at i begynnelsen av barnets liv så måtte du - for det var ingen andre som gjorde det for deg. Helt på samme måte vil det bli å etterlate barna i fars ansvar, for må han så må han. Det vil være uvant for deg, far og barn, men dere vil tilpasse seg og godta med tiden. Det vil ta tid, men det vil til slutt funke. Han sitter nok mest på sidelinjen, fordi han ikke fikk gjøre ting på sin måte. La han, som alle andre mennesker - være et menneske, og ikke 100% lik deg. Det vil gå bra <3

"Samværssabotasje" - fra mors side

Den siste tiden har det florert med innlegg om at fedre blir frarøvet barna sine. Det er trist, dumt og ikke minst helt jævlig. Det er også vanskelig for en mor å sitte seg inn i den situasjonen, fordi hun vet at det er en så forbanna liten sannsynlighet for at det ville vært scenarioet. Punktum finale, med den saken - eller?!

En ting man kan si er at det er jævlig dårlig gjort. Det er sårt, vondt, trist og overhodet ikke slik det skal være. Men husk at dette er sett fra utsiden, for absolutt alle saker har tre sider - far, mor og dem som vitner. Det er lett for utenforstående og se hva som er rett og hva som er galt, men de som er i konflikten har vanskelig for å se dette selv.

Frykten for at noe skal skje, når man har et ansvar for et lite forsvarsløst barn er reel. Den er sterk, og den er der. Men om det er en ting å frykte er en helt annen sak. (På samme måte som mange er redd for edderkopper - den gjør da ingen vondt, men frykten er jo reel) Det er mange forskjellige følelser som er vanskelig å takle. Savn, sorg, truet, sint, deprimert, redd. Konflikter er ubehagelige, og det kan være vanskelig å skille mellom konflikt og fare.

Mange familier som går igjennom et brudd hvor det oppstår en stor konflikt - burde få hjelp, og det burde vært flere hjelpetilbud i en konfliktsone som samlivsbrudd med barn, uten å måtte gå rettens vei. Et eksempel er å ha en uavhengig utenforstående som kan være med på samværet for så å gå igjennom hva som faktisk er reelle farer, og hva som ikke er bekymringsverdig - som deretter kan hjelpe med å sortere følelsene og hjelpe til å møtes på midten. Ikke bare et meklingsmøte hvor man blir angrepet, angriper for så å komme til en enighet.

En ting med virkeligheten er at mennesker som sliter med sine egne følelser, søker råd hos andre som enten kan se den samme faren som seg selv, eller ikke. Ut fra det kan man endre oppfatning av hva som faktisk er virkelighet eller ikke. Viser man sin 'virkelighet' til en som kun ser en side av saken, vil den personen også innse det som en 'virkelighet'.

Når man står i skytesonen helt alene og skal bedømme en situasjon så er det vanskelig å ta et valg som er feil. Tar du et feilt valg, slår det ikke bare tilbake på deg, men også det du elsker mest av alt i hele verdenen. Mødre 'tar' ikke barna fra en far uten grunn, men trenger gjerne hjelp til å endre sitt synspunkt! For frykt er frykt, spørsmålet er jo heller 'er det noe å frykte?'

Punktum finale.

Grusomme mennesker på Internett!

Voksne mennesker på Internett sier jeg bare, og fy fader så slemme enkelte er der. Er det egentlig vits å skrive hva man tenker, hele tiden? - ja, for i Norge har man ytringsfrihet til å si, mene, tenke og formidle hver enkelt tanke man har, det er bare såå mye enklere på Internett enn i virkeligheten.

Mange mennesker tror oppriktig at om de slenger inn en kommentar om akkurat det dem tenker, så sårer det ingen. Man kan komme med helt grusomme strofer, uten at det påvirker hverken de man er glad i, eller ser et medmenneske bli såret. For det er jo slik det er, er man på Internett må man tåle både hets, hat og ros. Hva man skriver får som regel aldri direkte konsekvenser enn at man kanskje blir grilla av de som mener det motsatte.

Folk klør seg i hodet, og lurer på hvorfor mobbing blant barn enda skjer. Og mange av de fæle kommentarene som blir skytt ut mellom himmel og jord, så sitter jeg på andre siden og lurer på hvilke holdninger voksne folk - med barn - egentlig har. Hvordan er situasjonen til de menneskene når dem kommenterer? Og tenker de seg egentlig om før de slenger ut en uskyldig men ganske så slem kommentar når man ser 'kjente mennesker på TV man overhodet ikke har noe til felles med'?

Jeg mener mobbing er et ord man bruker når barn er slemme mot barn. Når voksne generelt er slemme mot andre voksne, så er man direkte grusom og ufin. Som et voksent menneske vet man at man sier ikke slemme ting om andre, men allikevel skjer det. Sikkert støtt og stadig også, sann at barna tror det er helt greit å prate slikt om andre mennesker.

Man kan for all del dele meningene sine på en saklig måte, uten å oppføre seg som en drittsekk. Men man kan også la vær og si noe som helst når man har negative meninger. Man gjør faktisk ikke noe bra med å dele sine negative meninger, tvert imot blir man heller et menneske med masse negativt å si om det meste.

Ti måter å tenke positivt på:

1: ikke responder på det negative med mer negativt! Det er lov å skrive/si at den kommentaren var direkte slem, uten å faktisk svare på den.

2: unnlat å si det negative! "Jeg har aldri likt hun, men akkurat i det støtter jeg hun" kan forkortes til "jeg støtter hun akkurat her"

3: forklar hva man kan gjøre annerledes! Aksepter at det som skjedde ikke var greit, og forklar hva man kan gjøre bedre neste gang uten å påpeke at det ikke var greit.

4: vis kjærlighet, forståelse og empati! Akkurat som deg gjør alle mennesker feil, og det bør alle ha forståelse for. Det skal lite til for å tabbe seg skikkelig ut, kjendis som privatperson.

5: gi kjente og ukjente komplimenter! Ingenting føles bedre enn å få andre til å føle seg bedre.

6: ikke ta alt personlig! Selvom du føler deg truffet av noen andres meninger, så er det ikke alltid direkte deg de mener. Om man vil formidle 'sin side av saken' så ha som fokus at din side blir forstått og akseptert uten å gå til angrep.

7: ikke sett folk i båser! Selvom du har meninger om folk som får/gjør/er noe, så er alle mennesker ulik og unike, og alle fortjener å bli møtt med et åpent sinn.

8: gi kjærlighet til alle! Alle fortjener kjærlighet, og det kan gis i det uendelige. (Det samme kan hat)

9: fokuser på det positive! Det man fokuserer på blir det mer av, og du velger selv hva du vil ha mer av.

10: del dette innlegget. Om du vil såklart. Det finnes så mange mennesker der ute som trenger en fin påminnelse, og istedenfor å si det selv kan de jo heller lese den her!

Dine handlinger er med på å forme denne verdenen, så tenk deg godt om hvordan du vil den skal være. Sammen blir vi sterke, men vi må begynne en plass. Jeg stemmer for en verden fylt med kjærlighet og godhet, gjør du?

Psykiske verktøy

En gang i livet vil vi alle oppleve at enkelte ting er så ubeskrivelig tungt at man faktisk ikke aner hvordan man skal komme seg forbi. Et hinder som er såpass stor at man vil gi opp alt. Som et matematikk stykke som vi aldri i verden kommer til å finne svaret på. Hva gjør man då?

Mennesker er utrolig tilpasningsdyktige, og en hver situasjon kan vi klare å løse - om vi har verktøyet til det. Om vi klarer å 'manipulere' oss selv til å tro at vi ikke er bra nok, då kan jeg love deg at man kan klare å 'manipulere' oss selv til å tro det motsatte også - bare vi får verktøyet vi trenger.

Angst er en psykisk sykdom som er ganske kjent blant befolkningen, og det finnes uendelig med situasjoner som trigger denne. Den enkleste løsningen vi gjør, er å unngå den eller de situasjonene vi vet vi får angst av. I mitt hode finnes det to åpenbare grunner til at vi unngår

1: vi aner ikke hvordan vi skal takle situasjonen uten å få et anfall.

2: vi flykter fra det som potensielt er skadelig for oss. (Ingen går frivillig bort til en bjørn liksom)

Vi gjør det vi må for å beskytte oss selv, men måten vi gjør det på gjør at man ikke føler noe mestringsfølelse. For ærlig talt, hvem pokker får angstanfall av å dra på butikken, for å handle mat, slik at man overlever?! Ingen, og det er ganske nedverdigende.

Over til verktøyene. Noen ganger hjelper det å fokusere på pust, noen ganger hjelper det å telle til ti, få fokuset over på noe annet. Andre ganger trenger man profesjonell hjelp, eller følge av noen man føler seg helt trygg på, eller at andre ting faller på plass slik at man får litt bedre selvfølelse og selvtillit. Det handler aldri om målet, men hvordan du når det. Matematikk handler ALDRI om svaret, men utregningen - hvordan du kom frem til løsningen. For å finne løsningen må du faktisk finne ut hva som ikke funker, til du finner det som faktisk funker om det er profesjonell hjelp eller bare det å gjøre det til du vet hvordan det skal gjøres, så må du mestre de tingene som trigger anfallene - på din måte.

Til slutt vil jeg bare si at det er så og si ingen som kan se at du har det vanskelig når du er blant andre, med mindre du virkelig viser det (hyperventilering, gråting, skjelving osv) men følelsene du har på innsiden er såpass sterke at du tror og føler alle ser dem.

//bildene er fra Google//

Selvmordstanker - den andre siden

Jeg forguder ett menneske som ikke ønsker å leve. Denne personen har en unik gave, men jeg sitter med en vond følelse av at det bare er jeg som ser den. Den vakreste, morsomste, snilleste og godeste personen som ikke klarer å se det selv, fordi alle andre har fortalt det motsatte. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg rister i han for å fortelle dette, ingenting nytter. Han tror ikke på det selv - overhodet.

Det finnes flere millioner med mennesker på denne planeten, og i mine øyne er han den fineste av dem alle. Alikevel føler han seg så lite verdt at om han forsvinner fra jordens overflate, vil han gjøre den en tjeneste. Jeg spør meg selv hva som får et menneske til å føle på en slik vond følelse, for verden har det absolutt ikke bedre med et mindre unikt menneske. Han er jo like mye verdt som meg, og deg? Hva skal til for å gi et menneske en god grunn til å bli, og ikke minst få et like verdifullt og lykkelig liv som jeg klarer å se gjennom mine egne øyne?

Ønsker ikke hjelp, problemene er for stor- mennesket så lite. Muren er høy, tyngdekraften drar ned, djevelen på skulderen blir for tung, og det tar aldri slutt. Folk vokser opp og innser at han er like unik som jeg alltid har sett, men til ingen hjelp for det er han selv som må se.

Hvordan kan det vakreste mennesket i hele denne verden ønske å dø?

Sliter du med selvmordstanker, så anbefaler jeg deg sterkt å ta kontakt med fastlegen din. Selvom problemene er såpass store at ingen kan hjelpe, så søk hjelp. Å være helt åpen med hva en tenker til et menneske i denne verdenen før du tar din avskjed vil ikke gjøre deg vondere en du allerede har det <3

Utagerende og aggressiv.

Enhver situasjon du kommer opp i, så har du valg. Ofte når vi velger hvordan vi handler så er det ubevisst. Handlingene er styrt av følelser pakket inn i følelser igjen. Innerst inne kan man sitte med en redsel, mens handlingene blir å angripe - fordi man vil beskytte sin svake sårbare side.

Vi søker dem som ser forbi, og leser følelsene nærmest sjelen. Dem som oftest føler seg alene og sviktet, er også dem som angriper. Den som angriper gjør det gjerne fordi den vet den alikevel blir forlatt, og misforstått. Vi trenger alle empati, og å føle på å være elsket. Men å elske en som plutselig kan bite, er vanskelig. Å vise empati til en som biter, er også ekstremt vanskelig. Den som alltid angriper, og går over streken for å skade den andre, kommer alltid til å mangle noe. Selvom de er helt klar over det, så er handlingen som får ting til å snu ekstremt vanskelig - fordi følelsene tar over og handlingen er uteblitt.

Den som gråter, vil få empati. Den som klikker og slår, vil bli misforstått og mislikt. Til tross for at begge parter opplever og føler det samme, så er det handlingen som blir gjort som får en reaksjon. Enten negativ eller positiv. Så er det egentlig verdt å føle på det grusomme helt alene, en å svelge kamelen å tørre å si til en man stoler på hva man egentlig føler og tenker? Det er ikke en svakhet å snakke om de sårbare tingene, men en styrke. Det er en svakhet når man ikke klarer, vil jeg heller påstå å si, problemet er at man selv ikke klarer å se hvor man skal snu seg.

Blir du ofte misforstått?

(Bildene hentet fra Google)

Bli kvitt ensomheten!

Når man er ensom, så er man også veldig sårbar. Vi vil bli sett, men gjør det motsatte - vi lukker oss helt, sperrer oss inne og aner ikke hvem vi skal snu oss til. Hvem skal vi kontakte når vi føler oss ensomme, for det frister jo egentlig ikke med noen? Og det er vell det som er så ensomt også, når vi ikke vet hvem vi skal snu oss til.

En oppskrift er uansett å gjøre det motsatte, selv om energien ikke er der. Åpner man opp hjemmet sitt til mennesker og gi dem muligheten til å faktisk være nær, så kan jeg se for meg at det vil hjelpe mye på.

Jeg tror mange lever i en boble, hvor man tenker at alle har sitt liv og vi våre liv, også føler man seg egentlig ensom, samtidig som de vi tror lever sitt gode liv også egentlig er ensomme. Også sitter man gjerne med følelsen av at hvordan vi har det hjemme er flaut, samtidig som de som lever det gode livet føler det helt likt. Vi er normale mennesker som tror og føler at andre har det mye mer annerledes enn oss, og at vi må ha en stor grunn for å invitere folk inn.

Man trenger foreksempel ikke å spise middag alene, eller møtes på restaurant for å spise. Maten man lager hjemme smaker faktisk ti ganger bedre enn på en restaurant, med mindre det er snakk om pizza altså. Og omgivelsene er mye nærere enn ute blant støy og folkemengder. Man trenger egentlig ikke å invitere til middag heller, et par lefser og en kopp kaffe passer godt også.

Så kommer det som er skummelt, men veldig interessant - man må faktisk ikke invitere de man har mest kontakt med. Har man en ting til felles med et annet menneske, så er det jo faktisk en grunn til å invitere for å bli bedre kjent. Jeg hadde blitt meget glad om et menneske med samme interesse som meg hadde invitert meg hjem til seg på middag, og da er jo kanskje sjangsen der for at den personen også tenker det samme?

Jeg utfordrer deg til å invitere en person du ikke kjenner så godt hjem til deg, tar du utfordringen? <3

(Bildene er fra google)

SYKE LYSTLØGNER!

Alt var kaos helt til øynene ble lukket og ikke klarte å åpnes igjen. En stygg ulykke hadde skjedd, og når øynene åpnes igjen fra komaen, sto den man så sårt vil ha kjærlighet fra, og klemte hard i hånden mens en tåre renner nedover kinnet.

Han er lykkelig for at han fikk se deg smile igjen, for det var det eneste han ønsket i øyeblikket. Skadene var såpass store at det krevdes hjelp på hjemmebane for å bli helt bra igjen, og dette var noe han med glede tok på seg, fordi han nå hadde kjent på frykten av å miste.

Dette er en følelse som gjør oss godt, at vi føler den vi bryr oss om endelig bryr seg like mye. Endelig skal han bruke like mye energi på å gi omsorg og forståelse som han får. De fleste av oss har hatt slike tanker som dette, men selvfølgelig kan man jo ikke utsettes for en ulykke. Da er det ikke en ulykke lenger heller, men det er en ting man kan gjøre for å oppnå samme følelsen - nemlig å bli en lystløgner.

Problemet er bare den at når ballen først har begynt å rulle, så er det ufattelig vanskelig å stoppe. Jeg kan se for meg at det er en blanding av adrenalin, og trangen for å få sympati. Til slutt så ruller gjerne ballen uten at man selv er klar over det, for alle handlingene vi gjør er styrt av følelser. En lystløgner lyger liksom ikke for å være slem, men for å få en følelse den personen ikke føler den får om den er ærlig. Det ærlige livet er ikke så ille som en grusom ulykke, men løgnene er gjerne det.

Forståelse for andres handlinger er gull verdt, og når man då vet at det ikke er for å være slem blir det gjerne enklere å ikke bli påvirket. Håper dere har en fantastisk fin dag <3

ILLUSJON

Jeg hører fuglene kvitre, trærne prate mens vårsolen treffer og varmer kroppen min. Den kalde vinden blåser håret til alle sider, men det betyr ingen ting siden solen fremdeles varmer det den kan. Det er vår, eller et hint av vår - en liten forsmak.

Rynken i pannen er der, og øynene myser, det er slik kroppen beskytter det viktigste vi har mot den skarpe solen. En måse flyr over meg, like etter kommer den andre. De leker, mens jeg trekker pusten godt og kjenner hele magen fylles med frisk vårluft. Det føles godt, og varmt. Et snev av lykkefølelse kryper gjennom kroppen, og jeg er plutselig ti kilo lettere. Enten var det den tjukke vinterjakken som ble igjen hjemme, eller så var det den tunge usynlige ryggsekken som jeg plutselig klarte å sitte vekk - men uansett så betyr det ingenting, fordi akkurat nå er alt fantastisk, jeg er på vei oppover.

Jeg ser utover vannet, alt er så utrolig flott. Blomstrene har enda ikke tittet frem, men skjer ganske snart. Det er en utrolig god følelse når blomstrene blomstrer for fullt - bare det gir et snev av lykkefølelse. Endene svømmer rundt og noen leter etter mat i vannet, noen dukker ned og resten av dem jager hverandre. Det er noen vakre skapninger, som går rundt på den morsomste måten. Jeg gir deg et lite innblikk i hvordan det var, hvordan det føles. Det er nesten slik at du kan føle det selv, og et snev av lykke vil strømme gjennom din kropp også.

Helt til innlegget er over, og du innser at det er en falsk følelse og en falsk opplevelse du opplever. Mitt liv er ikke ditt, mine følelser er ikke dine - likevel føler du på det og ser det for deg. Skuffelsen er gjerne større når du skal oppleve det selv, fordi du ikke føler akkurat det samme som når du leser om en hendelse slik som denne. Jeg vil ikke kalle det manipulasjon, men illusjon.

Ut av depresjon

Det sies at det man fokuserer på i livet, er det som det blir mer av. Med det menes det at om du fokuserer på at du selv skal ha det bra, vil du som regel ha det bra også. Det samme gjelder den andre veien, fokuserer du på at livet er dritt, så vil det også være helt dritt.

Å snu en hjerne fra negativ til positiv er helt grusomt vanskelig, spesielt når alle andre har det så jævlig bra. Det er lett å gi råd til andre, se hva som egentlig kunne vært gjort, støtte og være der hundreogti prosent. Men det er sinnsykt vanskelig når man skal gjøre alt det der for seg selv, og sin egen del. Være sin egen støttespiller og oppmuntrer, for når man er depressiv - så føles det ut som om du er inne i et helvete du ikke klarer å redde deg ut fra. Som om du svømmer med hodet under vann, snart tom for oxygen, og du håper på at en eller annen skal redde deg, samtidig som du egentlig er helt klar til å gi slipp på livet du har. Problemet er at du ikke holder på å dø, og det er ingen som ser deg holde på å drukne. Den eneste som virkelig kan redde deg, er deg selv. Selvfølgelig med litt dra hjelp, men det blir mer som en flytebrygge - du må fremdeles dra deg selv opp.

Det verste er vell at det er som en vond spiral som daler nedover, fordi en depresjon krever utrolig mye energi. Man gjør mindre og mindre, men blir mer og mer sliten. Til slutt gjør man ingenting, og da er det vanskelig samtidig ufattelig krevende å få gjort noe. Man blir sin verste fiende, rett og slett. Det finnes ingen skumlere monster her i denne store verdenen, en vår egen hjerne - dessverre.

Jeg har uansett funnet ut en ting, og det er at man ikke trenger å gjøre mye på en dag for å være lykkelig, men heller litt hver dag. Nye opplevelser, men i små doser. Rett og slett for å få en liten pause fra all tenkingen, også prøve å fokusere på hvor godt det var, og ikke minst hva man kan oppleve i morgen. Man trenger ikke å nå en fjelltopp eller bruke masse penger for å få en opplevelse, men ut å variere dagene er alltid godt - selv om det bare var en tur for å mate endene med et FirstPrice brød.

Jævla nabo!

De fleste av oss har naboer, spesielt naboer vi ikke kjenner. De kan være irriterende og jævlige, jobbe på kvelden og feste om natten. Jeg har ofte tenkt at jeg vil samle alle mine venner og at vi skal være naboer, slik at det blir lett å være sosial når jeg ønsker det. Hvem vil ikke det? Det hadde vært en drøm, men uheldigvis en drøm som er vanskelig å oppfylle.

Folk er for opptatt av å dømme, uten å kjenne. Redd for å bli dømt av andre, fordi man selv gjerne dømmer andre igjen. Det å være sosial med naboen kan bli kleint og ubehagelig - veldig ubehagelig. Vi klarer liksom ikke å bli kjent med mennesker rundt oss, når det først er ubehagelig. Fordi den kleinheten føles uhelbredelig, den kommer liksom aldri til å forsvinne. Vi hilser fint på naboen i farten, og i det vi har kommet hjem tenker man at for en tulling av en nabo jeg har. Folk er så himla forskjellige, og man kan garantere at naboen er helt annerledes enn hva en selv er.

Men det tar jo tid å lære seg å kjenne, det gjøres ikke av første møte. Noen må man være med en del ganger før man klarer å akseptere, og noen forblir ubehagelig å være rundt i evig tid. Så siden det å være nabo med alle mine venner er en drøm som så og si er umulig å oppfylle, så kunne jeg heller tenkt meg å bli venner med mine naboer. For når den tiden er kommet at jeg føler dem er venner istedenfor naboer, så er jo egentlig drømmen oppfylt.

Del gjerne og la naboene dine få vite at du ønsker å bli venn med dem <3

/bildene er hentet fra Google//

SAVNER BARNDOMMEN!

Husker du når du var liten og alt var så bra, ingen bekymringer, bare lek og morro? Det spilte liksom ingen rolle om du var 7 timer på skolen, for de timene bare gikk og når du kom hjem så fant du på ting du faktisk hadde en stor lidenskap for. Man gikk ut og utforsket omverden, lagde trehytter og lekte med pokemonfigurer, Barne-TV var det beste med hele kvelden og trampolinen ble man aldri lei.

Så ble du større og begynte å føle på ting, kjærlighet, hat, misunnelse, glede, lykke. Venner betydde alt, og kjæresten enda mer. Fremdeles barn, men litt mer voksen. Ute og var med venner, fremdeles utforsket verden og hadde det kjekt eller veldig vanskelig.

Til slutt ble man voksen, noe man så frem til gjennom hele barndommen - for når man ble voksen så kunne man bestemme akkurat det man ville. Man kunne bestemme over livet, ta alle valgene helt på egen hånd. Men for veldig mange så ble aldri voksenlivet slik man ønsket det skulle være. Det ble faktisk bare kjipt, og det eneste man drømmer om er å havne tilbake til barndommen igjen - for det var da vi levde livet.

Slik blir det når man ikke har noe energi til å utforske verden etter en lang arbeidsdag, og ikke er det andre voksne som orker å utforske den med deg heller. Dagene blir helt like: jobb, hjem, middag, TV/Internett/skjerm, så natta. Ikke rart vi blir deprimerte når vi hver dag kun gjør det samme om og om igjen, og drømmer oss tilbake til tiden hvor dagene aldri var like - fordi vi var ute og opplevde verden!

Del gjerne videre med dine venner om du føler det samme <3

/bildene fra Google/

Falsk kjærlighet

Vi vil ha de som ikke vil ha noen, for når de vil ha deg så vet du at du er den eneste de vil ha. Først da tror vi at vi har oppnådd ekte kjærlighet. Vi søker de som mangler noe, slik at vi kan fylle det lille tomrommet, for først då vet vi at vi ikke blir lurt. Lurt av kjærligheten. Vi ønsker at den andre skal bli betatt og totalt avhengig av oss, så vi selv ikke blir forlatt.

Nesten som falsk kjærlighet, selvom følelsene er ekte - men der på feil grunnlag. Det er noe som gjør oss betatt, ikke bare fordi vi liker personen men fordi vi da vil føle oss til nytte. Bety noe. At vi er viktige for noe andre. Men hvorfor klarer vi ikke å tenke slik om oss selv, uavhengig av hva andre trenger av oss? For det er vanskelig å føle seg pen, uten bekreftelser fra andre. Venninner er ikke godt nok, det er jo en mann som må bekrefte det. Og den mannen må være spesiell for at vi skal tro på det, føle det og til slutt faktisk være det.

Greien er jo at vi lurer oss selv, så til de grader. For når vi først har funnet denne mannen, så gir vi av oss selv mer enn hva han ber om. Også ligger vi all lykkefølelse over i hans hender. Vi føler jo oss bra så lenge vi har han, eller føler oss til nytte i ett annens liv. Falsk lykke faktisk, fordi han hverken respekterer oss eller gjør noe for at vi skal ha det bra. Det er ikke han som er avhengig av oss, men vi som er avhengig av han.

Det er først når man klarer å være lykkelig alene, at en mann blir en bonus - og ikke grunnen. Da blir et flott liv til et fantastisk liv istedenfor, og sjangsen for at han er den rette blir mye større - fordi vi hverken har behov for å utfylle han eller mangler noe selv.

God torsdags kveld flotte mennesker <3

/bilder fra Google/

Ta de rette valgene - for deg

Er det en ting jeg har gjort mye av i livet, så er det å ta feile valg. Jeg har tatt avgjørelser som går utover meg selv, og kommer andre til gode. Valgene jeg har tatt føles rett, men er helt feil - og jeg har endelig sett sammenhengen på hvorfor jeg har tatt disse valgene.

Alt før en avgjørelse kan deles opp i tre kategorier. Det er disse tre kategoriene som har spilt en rolle for hva slags valg vi tar - både riktige og feile valg.

Følelser:

Følelsene spiller en stor rolle. For meg som ofte føler dårlig samvittighet når jeg tar valg som er best for meg men verst for andre. Som når folk vil være med meg, mens jeg ikke vil være med dem - så blir jeg trist fordi jeg føler jeg skuffer de andre ved å ikke være med dem.

Tanker:

Jeg tenker hva den andre parten tenker. Prøver intens å sitte meg inn i hodet til andre, og tenker på hva dem vil tro, si eller mene om mine valg. Jeg tenker at jeg er ikke like viktig som andre, og om andre har det bra så har jeg det bra også. Vonde tanker om meg selv, og gode tanker om hva andre trenger.

Fornuften:

Rett og slett det som blir det rette valget for meg selv, men som føles feil ovenfor de andre det vil gå utover. Det jeg egentlig vil gjøre.

Det ser jo kanskje lett ut å vite hvilket valg som er rett å ta når det er skrevet ned i kategorier, men oppe i hodet kommer alt helt plutselig. Akkurat som om hjernen er en suppeskål, alt er blandet oppi der og valget havner på den som blinker sterkest. Spesielt den følelsen som er vondest, er lettest å gjøre noe med.

Alle valgene jeg noen sinne har tatt, har vært med en god intensjon, men etter at valget er tatt har føles feil og uforståelig for andre mennesker igjen. Jeg føler meg forferdelig slem, men mener det egentlig kun godt - og det ødelegger selvtilliten i tillegg.

Så om du har et valg å ta som du synes er vanskelig eller vondt, sorter dem i de tre kategoriene og prøv å velge fornuften. Du er faktisk kun ansvarlig for dine egne følelser og ditt eget liv, og selvfølelsen + selvtilliten vil øke når du tar de valgene som faktisk er de beste for kun deg selv og ditt liv.

/bildet er fra Google ^ /

YouTube generasjonen!

Er det bare jeg som føler at de fleste ungdommer ønsker å bli YouTube stjerner? Jeg husker jo når jeg selv var liten at jeg virkelig ønska å bli popstjerne og verdensberømt kjendis. Jeg tenkte at det - det måtte være livet det. Nå når jeg er litt eldre så er saken helt motsatt, jeg ønsker overhodet ikke å bli kjent i det hele tatt!

Jeg snakket i forrige innlegg om innlevelse i livet til sosiale-medie mennesker, og det er jo helt sant. Som en offentlig person så er det en tydelig regel som gjelder - du må tåle kritikk. Du må tåle at alle har sterke meninger om deg, meninger om hvordan du skal leve livet ditt, meninger om hvordan du burde se ut, og listen fortsetter. Dette nettopp fordi du lever livet ditt med flere tusen andre mennesker. Eller rettere sagt - flere tusen mennesker lever ditt liv, og har derfor en rett til å "bestemme" hvordan det skal være.

Nåløyet for å bli kjent gjennom sosiale medier er også ekstremt lav. Det skal så ufattelig mye til for å faktisk kunne tjene greit nok på det. For ikke å snakke om at det faktisk er mer jobb enn hva folk tror. Det er ikke lett å finne noe bra å skrive om hver eneste dag, eller ha en spenning over lengre tid. Og jeg tror mange unge mennesker som faktisk følger og lever livet sitt gjennom b-kjendiser føler at det er en lett ting å holde på med, bli kjendis på, tjene penger på - helt til dem prøver og ser at det ikke var så enkelt allikevel.

Så blir man jo deprimert, fordi det største ønsket er jo å leve livet, ha det drit kult, få oppleve de sykeste tingene, dokumentere det og tjene penger på det. Et vanlig liv, med en vanlig jobb, og en vanlig utdannelse er det kjipe livet mennesker lever. Et skikkelig nederlag, rett og slett. Det samme skjer jo dag ut og dag inn, og uten noe energi eller tid til syke opplevelser og festkvelder i ukedagene. Og det høres virkelig ut som det kjipe liv, selv om det faktisk er det beste livet du kan ha. Man vet at man kjeder seg når man ikke har det gøy, og man vet man har det gøy når man ikke kjeder seg, eller?

//Begge bildene er hentet fra Google//

Jævla sosiale medier!

Verden står helt stille føles det som. Klokken tikker, dagene går, månedene løper fra meg - mens dagene føles helt lik. En helt grusom følelse i lengden, faktisk. Jeg har drømmer, opplevelser jeg vil oppleve, ting jeg må gjøre, mål - men ingenting skjer. Jeg har ikke overskudd eller noen energi, og hver dag sier jeg til meg selv at i morgen - da skal det skje, da skal jeg ta tak i det.

Dagen etter kommer, og selvfølgelig havner jeg i samme båt - igjen. Plutselig gikk det en uke, uten at noe skjedde. Det føles ut som jeg har en hel ryggsekk på skuldrene som veier ett helt tonn, og det å løfte den opp fra sofaen føles så jævlig at jeg bare ønsker å falle ned igjen og råtne der for alltid. For det føles jo ut som en evighet, og at det er slik som dette livet alltid vil være - selvom det bare er en periode.

Jeg pleier å rømme, dra til et annet sitt liv. Jeg lever livet til mennesker jeg ikke kjenner eller har møtt før. Men jeg lever faktisk bare en forbannede liten brøkdel av livet til disse menneskene - for de selv velger hva de vil jeg skal oppleve og leve. I det jeg lever dems liv er alt greit, fantastisk, spennendes, kjekt og bare positivt. Det finnes dårlige dager, men ikke i nærheten av hvor mange gode dager det er. Og i det jeg kommer til mitt eget, så innser jeg at mitt har mange flere dårlige dager, ingen nye opplevelser, det jeg må gjøre er ugjort, drømmene er uoppnådde, og målene er lengre vekke enn jeg klarer å se.

De sier at alt var mye bedre før i tiden, kanskje de har rett - fordi nå er det dem som står helt stille her i verden mens de ser folk leve livet sitt - og lever det med dem. Jeg skal slutte, bryte spiralen, skaffe energi og gjøre det jeg ønsker å oppleve - ikke bare se andre oppleve. Jeg vil ikke stå stille lenger - jeg vil ut og utforske denne store verdenen vi lever i, møte nye mennesker, smile, le, og vokse til et bedre menneske.

//Bildene er hentet fra Google//

Kjenner du deg igjen?

Fattig i en rik verden

Er det en ting jeg har tenkt på ganske lenge egentlig så er det at penger forsvinner uansett. Det finnes alltid noe å bruke penger på, og jeg tror at om jeg plutselig hadde fått en million, så ville dem forsvunnet uansett. Det er jo selvfølgelig kjedelig å ikke ha råd til noe som helst, og det gjør jo noe med humøret. Og man blir i bedre humør av å få litt bedre råd, men jo mer penger man har jo dyrere ting kjøper man.

Jeg mener at har man dårlig råd så kjøper man gjerne møbler på IKEA, eller brukt. Og har man bedre råd så kjøper man gjerne møbler på bohus eller andre dyre varehus. Har man enda bedre råd enn det igjen så går det jo i designer sofaer. Man skal alltids klare å bruke dem opp, og det føles litt fælt å tenke på når man ikke har råd til mat en gang.

Fælt å tenke på alle der ute som tjener utrolig fett, og som bruker dem på "unødvendige" ting - og det kun for status. Det er jo kanskje kjekt å vite at man har noe som faktisk er verdifullt, men en sofa varer ikke evig heller.

Jeg tenker også på alle de fattige i u-land, som kanskje vet om hvordan denne delen av verden egentlig er. Det er så utrolig urettferdig at jeg ble født her, mens de ble født der. Jeg er en sjel, med en kropp, og har en større verdi enn en annen sjel og kropp. På mange måter har jeg det mye lettere enn de, men samtidig så er jo ikke mitt liv noe særlig lett det heller - når man går rundt fattig blant de rike. For det kan jo hende ingen forteller dem at de bare går på butikken og kjøper mat, og på kjøkkenet har de en spring med reint vann. De aner sikkert ikke at vi dusjer annenhver dag, og vasker klær i maskinen.

Jeg er evig takknemlig, og forstår at de rike her til lands har jobbet hardt for det, hvertfall de fleste. Jeg vil jobbe hardt for det jeg også, om så det sku vært på tom mage. Så lenge man har et mål og ikke gir opp - så er det bare en periode.

Ha en fantastisk helg folkens <3

Aksepter at du er 'stygg'!

Jeg ser mennesker som sliter med selvtilliten på grunn av utseende, og jeg har så lyst å bare skrike til dem at det ikke spiller noen rolle. Vi er alle forskjellige, vi er alle pene og flotte mennesker uavhengig av hvordan vi ser ut. Jeg er med mennesker fordi jeg liker personligheten, men når den då ødelegges av dårlig selvtillit så er det så utrolig kjipt og ikke minst trist.

De kuleste kvinnene jeg kjenner, er ikke flotte barbiedukker, men lubne kvinner som har akseptert kroppen sin slik som den er. Og for å si det sann; det er det som gjør dem så ufattelig pene. Mye mer attraktiv og fantastiske enn folk som bryr seg så ufattelig mye om hvordan de ser ut til en hver tid at de blir usikker på om de ser bra nok ut der og da. Alle bryr seg jo mest om sitt eget utseende, og minst om hvordan andre ser ut - men det handler om å ikke se seg selv for mye i speilet, men personene du er med i øynene.

Så jeg har en ting å si til deg som sliter med dårlig selvtillit på grunn av utseende: det vil ALLTID være noen som synes du er pen, og det vil dessverre alltid være noen som ikke synes det. Men du må ikke fokusere på dem som ikke synes det, inkludert deg selv - for du vil aldri klare å bli perfekt for alle. Og er du en av de som bryr deg for mye så vil folk enten føle at du synes dem ikke er pen nok selv, eller at de må klare å overtale deg til at du er bra nok som du er. Bare aksepter at du er 'stygg', og tenk at det må være forferdelig synd i alle andre enn deg som faktisk må se på deg.

Hun kommer til å hate han

Jeg er skikkelig lei. Han har skuffet for mange ganger, og min trofaste venninne vet om alle oppturene og nedturene vi har hatt sammen. Hun har innsett at han bare er en drittsekk som aldri kommer til å forandre seg, mens håpet mitt fremdeles lever. For alle er snill, innerst inne.

Jeg får et stort problem altså. Jeg trenger noen å prate med det om, for det er så ufattelig sårende når han gang på gang skuffer. Når han ikke snakker med meg, tenker på meg eller bryr seg - vet jeg at han bare trenger litt tid. Jeg vet at om jeg kommer rett under huden på han - altså litt på innsiden, så vil jeg oppleve en varm kjærlighet og en ødelagt person som jeg har energi til å lime sammen igjen. Problemet er at jeg står på utsiden å prøver å se inn.

Jeg prøver å finne ut hvordan han tenker, hva han føler og hvordan han egentlig har det. For selv om han ikke snakker om det, klarer jeg å se at ting ikke er som det skal være. Problemet mitt er vell helst at min trofaste venninne ikke ser det jeg ser, selvom jeg prøver så godt det lar seg gjøre å forklare henne det. Hun ser bare en kald drittsekk uten følelser og respekt, og det blir vanskelig å prate om tingene han gjør som sårer. Jeg vil ikke at venninnen min skal hate han, når det eneste han trenger er kjærlighet.

//Bildet er fra Google//

Badboy

Han gjør som han ønsker, og ikke hva alle andre vil han skal gjøre. Livet har vært tøft, og han er klart preget. Han er som en glatt svart hingst som løfter beina høyt opp mot himmelen

-    sterk   -   selvstendig   -   vill   -

Og mitt eneste ønske er jo at jeg skal være den eneste rytteren i hele verden som klarer å få han rolig og til å gå på sitt fineste. 


Jeg vil være hans motivasjon til et bedre liv. Jeg vil være grunnen til at livet hans er på sitt beste. Jeg vet det vil lønne seg når han innser at jeg er grunnen til alt godt, og når han innser det vil han gjøre det i gjengjeld. Og akkurat det klarer jeg ikke å vente til skal skje, når jeg tar styringen og leier den aggressive og ville hingsten min, stolt vise alle at han er faktisk en skikkelig goodguy, men kun for meg og ingen andre. 

 

Men gang på gang på gang, skuffer han. Og hver eneste gang dette skjer så lager jeg en unnskyldning for han. "Han har hatt det så vanskelig" - "han er jo en veldig opptatt mann". Og listen er lengre enn lang med unnskyldning på unnskyldning, for han trenger å være helt seg selv uten å få negativ respons på oppførselen sin. Han trenger å bli akseptert, elsket, savnet og vite at han betyr så utrolig mye for minst en person, og det er bedre enn ingen. 

Annijor's kjærlighetssorg

Det var ikke før jeg så det på TV hvordan Annijor (Anniken?) hadde det med sin depresjon, at jeg egentlig innså at jeg har opplevd akkurat det samme. Og så direkte og rett ut hun forklarte det, slo meg egentlig rett i trynet. 

Å være forelsket i en personlighet som kun eksisterer i hodet er en helt sinnsyk ting å gjøre. Hvordan i huleste går det an å elske en som ikke eksisterer altså, det skulle jo ikke vært mulig? 

Fantasier om å treffe han på en tilfeldig fest har ofte kommet opp i hodet. Man har et ønske om å være litt overlegen, danse og egentlig ha det kjekt for seg selv, selvom man egentlig dør etter å prate med han. Desperat er noe man blir - men aldri ønsker å være, you know? Han ser på deg, men du overser. Han må jakte, og du er et bytte. Og når han endelig angriper skjer det helt fantastiske ting, som i virkeligheten hadde vært å bli playet som bare faen. Du er ikke et bytte, men en død biff som alltid har ligget fremme for han på sølvfat. Men kjøtt blir faktisk skikkelig dårlig av å ligge ute såpass lenge. Altså virkelig virkelig dårlig! 

Det finnes heller ingen finere i verden en han, det burde jo alle forstå. Han er et mål, altså en gang der fremme i den flotte fremtiden så er han min. Men når han står i døren, så er han faktisk ikke like fin som han oppi hodet egentlig er. Når han prater høres det ikke ut som flotte melodier, men en skikkelig ustemt trompet. Og spenningen er såpass dårlig at jeg vurderer å bare snu i døren. Fantasien er helt ødelagt, man blir helt tom innvendig. All gleden man trodde man skulle få, blir egentlig revet vekk - rett forran øynene, og man føler heller ikke på noe sorg. Litt godt, men ganske stressendes i tillegg. Hva skal hodet fylles med fremover? Ingen og ingenting. Man blir ensom i sitt eget hode, og det føles faktisk helt jævlig ut, som om man ikke var ensom nok fra før. 

 

-Anyme-

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits