Annijor's kjærlighetssorg

Det var ikke før jeg så det på TV hvordan Annijor (Anniken?) hadde det med sin depresjon, at jeg egentlig innså at jeg har opplevd akkurat det samme. Og så direkte og rett ut hun forklarte det, slo meg egentlig rett i trynet. 

Å være forelsket i en personlighet som kun eksisterer i hodet er en helt sinnsyk ting å gjøre. Hvordan i huleste går det an å elske en som ikke eksisterer altså, det skulle jo ikke vært mulig? 

Fantasier om å treffe han på en tilfeldig fest har ofte kommet opp i hodet. Man har et ønske om å være litt overlegen, danse og egentlig ha det kjekt for seg selv, selvom man egentlig dør etter å prate med han. Desperat er noe man blir - men aldri ønsker å være, you know? Han ser på deg, men du overser. Han må jakte, og du er et bytte. Og når han endelig angriper skjer det helt fantastiske ting, som i virkeligheten hadde vært å bli playet som bare faen. Du er ikke et bytte, men en død biff som alltid har ligget fremme for han på sølvfat. Men kjøtt blir faktisk skikkelig dårlig av å ligge ute såpass lenge. Altså virkelig virkelig dårlig! 

Det finnes heller ingen finere i verden en han, det burde jo alle forstå. Han er et mål, altså en gang der fremme i den flotte fremtiden så er han min. Men når han står i døren, så er han faktisk ikke like fin som han oppi hodet egentlig er. Når han prater høres det ikke ut som flotte melodier, men en skikkelig ustemt trompet. Og spenningen er såpass dårlig at jeg vurderer å bare snu i døren. Fantasien er helt ødelagt, man blir helt tom innvendig. All gleden man trodde man skulle få, blir egentlig revet vekk - rett forran øynene, og man føler heller ikke på noe sorg. Litt godt, men ganske stressendes i tillegg. Hva skal hodet fylles med fremover? Ingen og ingenting. Man blir ensom i sitt eget hode, og det føles faktisk helt jævlig ut, som om man ikke var ensom nok fra før. 

 

-Anyme-

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

anyme

anyme

16, Agdenes

Kategorier

Arkiv

hits